700 millioner i punktutslippsprogrammet

KAN-posisjon for å bruke de 700 millionene i punktutslippsprogrammet i 2026 og det kommende støtteprogrammet for negative utslipp

Usikkerhet rundt fremtidig karbonprising og rammevilkårene for avfallsforbrenning og fjernvarme er de største grunnene til at CO2-fangst fra avfallsforbrenning ikke kan realiseres i dag. I tillegg mangler mindre norske utslippspunkt /tilgang på CO2-lager og annen infrastruktur.

For at KANs medlemmer skal kunne jobbe videre mot investeringsbeslutning for sine karbonfangstprosjekter må følgende være på plass:

• Det må være lønnsomt med avfallsforbrenning og fjernvarme

• Inntektsgrunnlaget for CO2-fangst må være forutsigbart

• Det må finnes CO2-infrastruktur og tilgang på lager for norske anlegg til en forutsigbar pris

Med bakgrunn i dette så ønsker vi:

Omvendt CO2-avgift som speiler opptrappingen av den norske fossile CO2-avgiften

Regjeringen har varslet at den tar sikte på å legge fram forslag om en rettighetsbasert ordning for CO2-håndtering for negative utslipp i statsbudsjettet for 2027. KAN støtter dette og mener den enkleste løsningen for både stat og fangstaktører er en omvendt CO2-avgift som speiler den fossile CO2-avgiften for ikke-kvotepliktig sektor. En slik ordning vil gi liten eller ingen provenyeffekt for staten de første årene ettersom det tar flere år å bygge et fangstanlegg, men vil gi fangstprosjektene en trygg og forutsigbar inntekt som kan gjøre det mulig å regne hjem prosjektene. En gradvis opptrapping av den omvendte avgiften vil samtidig sikre at de mest kostnadseffektive prosjektene igangsettes først. Ordningen vil fungere som en minimumsinntektsgaranti for karbonfjerning, noe som vil redusere risiko i tidlig fase, og sammen med inntekter fra det frivillige karbonnmarkedet, kunne muliggjøre investeringsbeslutninger i avfallssektoren som har rundt 50% biogene utslipp. 

Investeringsstøtte via Punktutslippsprogrammet til både fangstprosjekter og CO2-terminaler

Det er satt av 700 millioner kroner til Punktutslippsprogrammet hos Enova i 2027. KAN mener dette er et positivt skritt, og at mindre fangstprosjekter kan bli realisert gjennom ordningen. Likevel vil dette beløpet ikke være tilstrekkelig for avfallsforbrenningsselskapene gitt dagens samlede rammevilkår. KAN mener derfor at Punktutslippsprogrammet eller andre relevante Enova-programmer må styrkes betydelig fra 2027, og at det etableres forutsigbarhet gjennom regelmessige utlysninger slik at prosjekter kan planlegge søknader i tråd med sin modenhetsgrad. Enova bør kunne støtte både innvesteringer i fangstprosjekter og nødvendig infrastruktur, som regionale CO₂huber, samt driftsstøtte. I kombinasjon med en omvendt CO₂-avgift kan programmet legge til rette for bærekraftige forretningsmodeller med redusert risiko for både investering og i driftsperioden.

Det er mulig å kombinere ulike støtteordninger og salg av karbonfjerningssertifikater i det frivillige markedet

For å kunne redusere behovet for statlig finansiering er det avgjørende at prosjekter kan kombinere ulike støttemekanismer fra Norge og EU, samt eventuelle salg av karbonfjerningssertifikater i det frivillige karbonmarkedet. Slik Hafslund Celsio, Stockholm Exergi og Ørsted alle har gjort. En eventuell risiko for overkompensasjon kan unngås gjennom et maksimalavkastningskrav. 

Ytterligere forslag til virkemidler for perioden 2027 - 2040 

For avfallsforbrenningssektoren er tilgang til CO2-terminaler og videre transport og lagringsinfrastruktur en absolutt forutsetning for å kunne realisere sine fangstprosjekter. Vi har nylig sett i den danske auksjonsordningen at mangel på lagertilgang er til hinder for å delta i statlige støtteordninger, uavhengig av størrelsen på de tilgjengelige støttebeløpene, og at det fortsatt er en høna-eller-egget-problematikk mellom fangst- og lageraktørene.

KAN mener derfor at CO2-transport og lagring må behandles som samfunnskritisk infrastruktur, og at staten bør ta en aktiv rolle i utbyggingen av regionale CO2-huber og sikre realiseringen av pågående lagerprosjekter. Dette kan gjøres gjennom å garantere for et minimumsvolum hos lageraktørene og reservere disse for norske utslippere til en fastsatt pris. På denne måten vil staten redusere risikoen hos både fangst- og lageraktører, noe som vil kunne muliggjøre investeringsbeslutninger i begge ender av CCS-verdikjeden. En slik ordning vil kunne muliggjøre flere norske lagerprosjekter, samtidig som den også gir sikkerhet til europeiske utslippere om at de vil ha tilgang til lager ved ferdigstillelse. Den norske staten kan dermed, gjennom å ta en slik koordinerende rolle mellom norske fangst- og lageraktører, også bidra til betydelige utslippskutt i Europa og oppbyggingen av en norsk CCUS-industri.    

Om KAN

KAN er et industrisamarbeid mellom ni norske selskaper som jobber med å realisere karbonfangst på avfallsforbrenning i Norge, og består av Lunera (tidligere Statkraft Varme), Forus Energigjenvinning, BIR Ressurs, Returkraft, Hafslund Celsio, FREVAR, Eidsiva Bioenergi, SAREN Energy og Tafjord Kraftvarme.  Med de riktige rammevilkårene kan partnerne bidra til å fange 1,3 millioner tonn årlig eller rundt 2,5% av Norges nasjonale landbaserte utslipp.